Teknologi og innovasjon

I 2024 brukte verdenssamfunnet om lag 2 700 milliarder dollar på militære formål, en økning på nær ti prosent fra året før. NATO-landene har på kort tid gått fra å diskutere målet om 2 % av BNP til at rundt tre av fire lande faktisk oppfyller kravet. Norge følger samme kurs. Regjeringen har nylig vedtatt en langtidsplan som prioriterer 1 624 milliarder kroner til forsvarsformål frem til 2036. Det er ingen tvil om at dette vil prege finansiering og teknologiutvikling i mange år fremover, og at en betydelig del av midlene vil brukes på teknologi som enda ikke finnes.

I Europa fremmer European Defence Fund, med et budsjett på nær 8 milliarder euro for perioden 2021 til 2027, teknologiutvikling på tvers av landegrensene. Parallelt har NATO lansert sitt Innovation Fund, som med over 1 milliard euro i kapital, retter seg mot selskaper innen kunstig intelligens, materialteknologi og kvanteteknologi. I tillegg har NATO etablert DIANA, et akselerator- og testnettverk som allerede omfatter mer enn 20 akseleratorsteder og rundt 200 testfasiliteter i 28 land. For teknologiselskaper åpner dette betydelige muligheter for å utvikle, validere og skalere løsninger raskere og mer effektivt.

Store muligheter, og betydelige utfordringer

Det er med andre ord liten tvil om at investeringsviljen i forsvarssektoren øker raskt – og trolig vil fortsette å tilta de neste tiårene. Likevel oppleves anskaffelsesregimet fortsatt som tungt og ressurskrevende. Skal flere aktører delta og utviklingstakten faktisk øke, må prosessene forenkles og gjøres mer fleksible.

Eksport- og sikkerhetsregelverk stiller også strenge krav til utvikling og deling av teknologi. Reglene omfatter ikke bare tradisjonelt forsvarsmateriell, men også såkalt «dual use»-teknologi som programvare, sensorer og materialteknologi. I tillegg til norske og europeiske eksportkontrollregler, har amerikanske ITAR- og EAR-regimer ofte virkning utenfor USAs grenser, og til sammen sammen kan dette skape et komplekst regelverk.

På eierskapssiden er kontrollen også strammet til. Norge har skjerpet kontrollen med utenlandske investeringer i virksomheter som utvikler teknologi med nasjonal sikkerhetsrelevans, noe som kan utløse myndighetskontroll ved eierskifter eller overdragelser. Samtidig strammer industrien inn på egen hånd, med krav til eierskap og valg av partnere og leverandører, ofte i form av ulike varianter av «No China»-klausuler.

For å levere på interoperabilitet og leveranseevne, ser vi også flere konsortier – både horisontalt mellom aktører og vertikalt gjennom leverandørkjeden. «Coopetition» blir stadig vanligere, med samarbeid mellom aktører som tradisjonelt har konkurrert. Mens de største forsvarsaktørene beholder en nøkkelrolle, trekkes teknologiselskaper og forskningsmiljøer nærmere operative miljøer og testarenaer. Ordninger som ReArm Europe og Readiness 2030 skal få innovasjon raskere inn i modne strukturer, men dette forutsetter tettere samspill mellom teknologiselskaper, forsvarsaktørene og FoU-miljøer, noe som gjør samarbeidsflaten mer kompleks.

Summen er et landskap med enorme muligheter, men også økt kompleksitet og risiko. I dette bildet blir en gjennomtenkt IP-strategi et viktig styringsverktøy for å bevare handlingsrom og utnytte muligheter uten å miste kontroll.

Hvordan håndtere IP-rettigheter i et nytt sikkerhetspolitisk landskap?

En solid IP-strategi i det nye sikkerhetspolitiske landskapet gir klare prioriteringer for eierskap og utnyttelse, er konsistent på tvers av samarbeid, og fungerer i prosjekter som krysser landegrenser og regelverk.

 Definer hva som er kjerne-IP, hvilke markeder og bruksområder som prioriteres, og hva slags handlingsrom som er nødvendig å bevare. For mange selskaper kan det lønne seg å planlegge for «dual track» fra dag én: skill mellom sivil og militær utnyttelse med egne lisensmodeller, slik at forsvarsbehov enklere ivaretas uten å låse mulighetene for kommersialisering i det sivile. Avklar tidlig hvilke markeder som gjelder for hvert spor, og hvilke bruksrettigheter som faktisk trengs.

Etabler en tydelig IP-arkitektur i nye prosjekter.

 Beskriv hva hver part tar med inn i prosjektet, hvilke resultater som skapes, hvordan de fordeles, og hvilke tilgangs- og bruksrettigheter som gis. Reguler videreutviklinger og forbedringer uttrykkelig, slik at partene vet nøyaktig hvem som kan gjøre hva og på hvilke vilkår. I forsvarskontrakter ønsker kunden som regel vidtgående rettigheter for integrasjon og endring, i tillegg til utvidet tilgang for å sikre sluttbrukerkrav «back-to-back». I sivile leveranser holder det ofte med en enkel bruksrett, men til gjengjeld kan kunden ofte ønske ulike former for eksklusivitet (for eksempel i tid, segment eller geografisk område).

 Eierskap og bruk av rådata, avledede datasett, modeller samt test- og evalueringsrapporter bør være skriftlig avklart før første test.

Gjør IP-strukturen robust mot eierskifter.

 Med skjerpet kontroll av utenlandske investeringer er det også viktig at IP-strukturen tåler eventuelle eierskifter. Sørg for å inngå kontrakter med klare «change of control»-mekanismer som krever samtykke ved eierskifte, og sikre at kritisk IP forblir hos aktører med nødvendig sikkerhetsgodkjenning.

Tilpass utrulling av teknologien til eksportkontrollregelverket.

 Ved internasjonalt samarbeid må kontraktene inneholde bestemmelser om hvem som er ansvarlig for lisenssøknader og eksportkontroll, og at deling må stanses når tillatelser mangler. Eksportkontrollregelverket omfatter også deling av kunnskap, noe som kan begrense hvem som kan delta i prosjekter og hvilken tilgang de kan ha. I praksis kan dette innebære interne krav til statsborgerskap, sikkerhetsklarering og adgangsstyring.

Operasjonaliser strategien. IP-strategien må også kunne følges opp med rutiner. En grunnleggende rutine er etableringen av en eksportkontrollvurdering ved prosjektstart. All teknologi må klassifiseres, partnere og land vurderes, og lisensbehov identifiseres før arbeidet settes i gang. Et internt «klausulbibliotek» for IP, data, sikkerhet og eksportforpliktelser sikrer at selskapet kan bygge på etablerte og velfungerende modeller snarere enn å utvikle nye kontraktsklausuler hver gang, og reduserer risikoen for at viktige avklaringer glipper.

Forsvarsboomen kan best forstås som en innovasjonsboom. For teknologiselskaper åpner dette store muligheter, men varig suksess forutsetter bevisst og målrettet forvaltning av immaterielle rettigheter, kombinert med etterlevelse av krav til eksportkontroll, datasikkerhet og tilgangsstyring. Lykkes man med dette, er verdiskapingspotensialet betydelig.

Immaterielle rettigheter er bare én av flere juridiske disipliner som aktualiseres i møtet med forsvarsmarkedet. Også spørsmål om eksportkontroll, anskaffelsesprosesser, investeringer, datasikkerhet, compliance og finansiering kan aktualisere seg. Med erfaring fra komplekse løp på dette feltet bistår vi i Arntzen Grette gjerne bedrifter med å navigere trygt i dette markedet. Ta kontakt med våre kontaktpersoner i avdelingen for Teknologi og Innovasjon ved spørsmål eller behov for bistand.

«Forsvarsboomen»: IP-strategi i et nytt sikkerhetspolitisk landskap

Stadig flere virksomheter bruker kunstig intelligens (AI) for å skape, optimalisere innhold og effektivisere arbeidsflyt. Bare siden ChatGPT ble lansert for ti måneder siden, har over 80 prosent av alle Fortune 500-selskaper tatt i bruk verktøyet (ifølge OpenAI). Vi bruker selv AI i ulike former som nyttige og effektiviserende verktøy i arbeidshverdagen, og opplever at flere og flere virksomheter gjør det samme, særlig i teknologisektoren. 

AI-tjenester som ChatGPT / OpenAI Codex, Midjourney, DALL-E 2, Tabnine, CodeT5, Copilot og et større og større utvalg andre tjenester kan brukes til å skape, effektivisere og optimalisere prosesser, innhold og kildekode, og effektivisere arbeidsflyt. Prosesser som tidligere var tidkrevende å utføre manuelt, kan nå ferdigstilles med bare noen tastetrykk.

De aller fleste er enige om at vi står ovenfor en ny æra, og at AI vil spille en stor rolle i samfunnsutviklingen fremover. Dette vil igjen utløse behov for tjenester som er tilpasset konfidensialitets- og sikkerhetskrav, samt sektorspesifikke behov. Men, inntil dette er på plass i den utstrekning som behøves, kan det være grunn til å stramme til – eller i det minste være bevisst – din virksomhets bruk av AI-tjenester.

Innhenting av data er en grunnleggende forutsetning for – men også utfordring med – all AI. De fleste AI-baserte tjenester, som ChatGPT, bruker enorme mengder data for maskinlæring og prediksjon/utforming av svar. For at ChatGPT skal kunne "gjette" (for det er det den gjør) hva som bør være svaret på spørsmålet eller oppfordringen din, må den ha analysert nok eksempler for å kunne danne et brukbart svar. Ofte brukes enorme mengder allerede offentlig tilgjengelig data for dette formålet. Men også data som 

 bidrar med, bidrar til kontinuerlig opplæring av intelligensen og kan potensielt gjenbrukes i tjenestenes output til andre brukere.

OpenAI, som tilbyr ChatGPT, og tilsvarende "direkte til sluttbruker"-tjenester påtar seg selv ingen konfidensialitetsforpliktelser overfor brukerne i sine tjenestevilkår. Den senere tiden har OpenAI imidlertid åpnet for at visse brukere delvis kan velge bort at egen input benyttes til videreopplæring av systemet.

Men uten et bevisst forhold til dette, kan det være særlig problematisk å bruke AI som arbeidsverktøy. Hvis ansatte ukritisk og uten tilstrekkelige forholdsregler deler informasjon med AI-tjenester som bruker informasjonen videre, oppstår det risiko for at konfidensiell informasjon lekker ut og tilgjengeliggjøres for andre.

Det finnes flere eksempler på at konfidensiell informasjon har lekket til AI. I vår ble det for eksempel avdekket at

 ingeniører hos Samsung hadde lagt inn en konfidensiell kildekode i Chat GPT

 for å optimalisere og kontrollere koden. Samsung har nå iverksatt tiltak for å kontrollere de ansattes bruk av ChatGPT, men hendelsen ble en dyrekjøpt lærepenge. Problemstillingen er ikke bare relevant for kildekode, men all informasjon med kommersiell verdi (Kildekode er dessuten ofte vernet av opphavsrett (copyright), som vil kunne innebære et ekstra beskyttelseslag. Opphavsrettsbeskyttet materiale kan i utgangspunktet ikke benyttes av andre enn legitime rettighetshavere selv om materialet er tilgjengeliggjøres for offentligheten).

Protect your secret sauce – vurder tilpassede tjenester

Verdifull informasjon som gir konkurransefortrinn har ofte vern mot urettmessig bruk av andre gjennom forretningshemmelighetsloven. To av vilkårene for å opprettholde dette vernet er imidlertid at informasjonen holdes hemmelig, og at det er iverksatt rimelige tiltak for hemmelighold.

Man kan reise spørsmål ved om å angi en forretningshemmelighet som input i f.eks. ChatGPT, OpenAI Codex eller Copilot kan anses som tilgjengeliggjøring av en forretningshemmelighet. Det kan også reises spørsmål ved om internrutinene knyttet til hemmelighold av slik informasjon har vært utilstrekkelige dersom ansatte fritt kan mate den inn i åpne AI-tjenester. Er svaret ja på ett av disse spørsmålene, kan det innebære at vernet som "forretningshemmelighet" oppløses og informasjonen faller i det fri for enhvers bruk. Muligheten for andre til å hente ut informasjonen fra tjenesten vil selvsagt ha stor betydning for i hvilken grad risikoen knyttet til dette, utløses. Men gitt de grunnleggende prinsippene for maskinlæring og viderebruk av data, kan det ikke utelukkes at informasjonen vil fremkomme i tjenestenes svar til andre i en eller annen form. 

Vi råder bedrifter som besitter kommersiell sensitiv informasjon til å være bevisste på disse problemstillingene, og se etter AI-løsninger hvor konfidensialiteten av input ivaretas. OpenAI sine API-baserte ChatGPT løsninger bruker visstnok ikke input til å trene løsningen. OpenAI lanserer også i disse dager sin Enterprise-løsning for ChatGPT, som visstnok i større grad vil begrense tjenestens bruk av brukernes input. Det finnes også bransjespesifikke tjenester (f.eks. for advokatbransjen) som er bedre tilpasset sektorspesifikke behov for konfidensialitet og ivaretakelse av konkurransefortrinn.

Virksomheter som ønsker at ansatte tar i bruk AI-baserte tjenester bør uansett ha klare retningslinjer for bruk av disse, og hva slags informasjon selskapet tillater at brukes som input (og ikke minst krav til kritisk vurdering av output). Dette er spesielt viktig hvis selskapet forvalter andres forretningshemmeligheter og konfidensielle informasjon i tillegg til sin egen. Ukritisk bruk av AI kan i slike tilfeller medføre ansvar overfor samarbeidspartnere for brudd på konfidensialitetsforpliktelser de har påtatt seg i samarbeidet.

Den andre siden av risikoen omtalt ovenfor er at ukritisk bruk av 

fra AI-tjenester, kan innebære risiko for inngrep i andres immaterielle rettigheter. Et eksempel på dette finner vi i en pågående sak 

hvor flere ukjente rettighetshavere har gått til søksmål mot GitHub, Microsoft og OpenAI

. Saksøkerne hevder at GitHub sitt AI-baserte programmeringsverktøy Copilot har brukt deres opphavsrettslige beskyttede kode til å trene Copilot sin kunstige intelligens, uten å overholde vilkårene i lisensene koden er underlagt (herunder kravet til akkreditering). Saksøkerne mener også at Copilot ulovlig reproduserer saksøkernes kode til øvrige brukere av Copilot. Andre sin bruk av denne koden, som man altså kan få tilgang til gjennom tjenestene uten å vite det, vil i prinsippet også kunne innebære selvstendige brudd på saksøkernes opphavsrett.

Selv om det vil være vanskelig å helgardere seg mot risikoen for brudd på andres immaterielle rettigheter ved bruk av AI, er det flere tiltak som langt på vei minsker risikoen. Et fornuftig første steg kan være å dobbeltsjekke koden man får som output dersom man anvender AI til å generere kildekode, herunder utføre automatiserte skanninger i forsøk på å avdekke kodens opprinnelse, og om bruk av den eventuelt er underlagt lisensvilkår.

Leverandørers bruk av AI bør avtalereguleres

I tillegg bør bedrifter som benytter seg av leverandører, konsulenter eller andre tredjeparter til å utvikle IP og programvare, avtaleregulere leverandørens muligheter til å bruke AI ved utførelse av arbeidet. På denne måten kan man på forhånd fordele eller begrense risiko for AI-relaterte rettighetsbrudd.

Dette er nok et tema som vil fremheves mer og mer i relasjon til transaksjoner knyttet til teknologitunge selskaper og virksomheter. For å gardere seg mot brudd på andres immaterielle rettigheter, kan kjøpere etter hvert f.eks. komme til å kreve at selgerne (i) stiller garantier for at det ikke er brukt AI ved generering av selskapets kildekode, eller (ii) at det inntas mer vide skadesløsholdelser for brudd på tredjeparter sine immaterielle rettigheter enn det tradisjonelt er gjort.

En annen risiko ved bruk av AI er at det enda er relativt uavklart hvor grensen går for når man kan få opphavsrett til kildekode og annet materiale (f.eks. video, bilder og tekst) som er utviklet ved bruk av AI. Den rådende oppfatningen i norsk rett er at innhold som utelukkende skapes av AI, ikke er opphavsrettslig beskyttet. Man vil derfor ikke få enerett til å råde over f.eks. en kildekode som skrives av AI alene.

Mer usikkert er det om man kan få opphavsrett til f.eks. kildekode som 

er utviklet ved hjelp fra AI. Hvor stor menneskelig deltakelse kreves? Dette er det utfordrende å gi et klart svar på, og selv om det i utgangspunktet er vanskelig å sannsynliggjøre at noen har brukt AI til å skrive hele eller deler av en kildekode, vil vi anbefale at bedrifter gjør sine ansatte oppmerksomme på at omfattende bruk av AI 

 gjøre det vanskeligere å hevde opphavsrett til kildekode. Dette kan påvirke selskapets konkurransefortrinn, freedom to operate og til syvende og sist verdsettelse.

Det eneste som er sikkert, er at AI garantert har kommet for å bli. Dette bringer med seg enorme muligheter, men som det fremgår av det overnevnte, bør ikke virksomheter bruke AI ukritisk. For ikke å falle for langt bak utviklingen, bør man selvsagt utforske og lære seg til å bruke slike verktøy - men virksomheter oppfordres til å knesette prinsipper og retningslinjer for både virksomhetens og de ansattes bruk av verktøyene. Hvis ikke, risikerer man i verste fall faktisk å miste konkurransefortrinn, fremfor å skape dem.

Har du spørsmål eller trenger bistand i forbindelse med bruk av AI? Ta kontakt med våre kontaktpersoner i avdelingen for Teknologi og Innovasjon.

Stram til AI-skruen - unngå lekkasjer

Runa tilhører faggruppen for teknologi og innovasjon. Hun skrev masteroppgave om opphavsrett til datamaskinprogrammer skapt i oppdragsforhold.

Kontaktinformasjon

+47 934 10 954

ran@arntzen.no

+47 23 89 40 00

Kompetanseområder

M&A

Teknologi og innovasjon

Runa Audunson Nome

Kontaktinformasjon

+47 934 10 954

ran@arntzen.no

+47 23 89 40 00

Arntzen Grette

Advokatfullmektig

Arntzen de Besche

Advokatfullmektig

Arntzen de Besche

Oppgaveskriver

Diverse advokatfirmaer

Trainee

Utdanning

Universitetet i Bergen

Master i rettsvitenskap

Lyon Catholic University

Spesialemner som en del av den norske mastergraden

Aktuelt

«Forsvarsboomen»: IP-strategi i et nytt sikkerhetspolitisk landskap

Stram til AI-skruen - unngå lekkasjer