Fornybar energi

Fredag 14. november avsa Borgarting lagmannsrett dom og kjennelse i Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål mot staten v/ energidepartementet om mangelfull konsekvensutredning ved gitte tillatelser for utbygging og drift av tre petroleumsfelter i Nordsjøen.

Spørsmålet var som for tingretten om vedtakene om godkjenning av PUD (plan for utbygging og drift) for de tre feltene/områdene Breidablikk, Tyrving, og Yggdrasil er gyldige. Nytt siden tingrettens dom var at staten har foretatt nye vurderinger av PUD-godkjenningene etter å ha mottatt tilleggsinformasjon fra operatørene, og det staten hevdet var en tilstrekkelig konsekvensutredning av forbrenningsutslipp fra feltene. Spørsmålet som lagmannsretten tok stilling til var om departementets beslutning om å ikke omgjøre de opprinnelige PUD-vedtakene, var gyldig.

Lagmannsretten fant at både tilleggsutredningene og departementets vurderinger var mangelfulle og at det derfor foreligger saksbehandlingsfeil.Utredningene adresserte ikke de samlede forbrenningsutslipp fra norsk sokkel, de holdt ikke forbrenningsutslippene opp mot gjenværende karbonbudsjetter og det var ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av globale virkninger. Departementets vurderinger av miljøkonsekvensene var også mangelfulle. Retten trakk frem at det var uklart om vurderingene var gjort med utgangspunkt i bruttoutslipp, at det ikke var sett hen til de kumulative forbrenningsutslipp fra norsk petroleumsvirksomhet, samt at departementet ikke hadde oppfylt sin plikt til å gjøre en samlet, overordnet avveining av relevante hensyn. Lagmannsretten fant at saksbehandlingsfeilene kunne ha innvirket på vedtaket. På denne bakgrunn kjente lagmannsretten departementets beslutninger om ikke å omgjøre vedtakene om godkjennelse av PUD for de tre felteneugyldige.

Lagmannsrettens vurdering bygger blant annet på EFTA-domstolens rådgivende uttalelse om tolkningen av prosjektdirektivet (E‑18/24). EFTA-domstolen fastslo her at også forbrenningsutslipp må konsekvensutredes, selv om dette avviker fra den forståelsen som hittil har vært lagt til grunn i EU. Etter at EMD i slutten av oktober avsa sin dom i den første klimasaken (Case of Greenpeace Nordic and others V. Norway, 34068/21), gjenstår det likevel lite tvil om at forbrenningsutslipp må inngå i vurderingen etter både norsk rett, EØS-retten og EMK, og at dette kravet senest må være oppfylt ved godkjenningen av PUD.

Selv om miljøorganisasjonene fikk fullt medhold i det materielle kravet, gav ikke lagmannsretten medhold i kravet om midlertidig forføyning for å suspendere virkningen av PUD-godkjennelsene. Retten var enig i at utbygging av og utvinning fra de aktuelle feltene vil representere «vesentlig skade» og dermed oppfylle lovens vilkår om sikringsgrunn, men at suspensjon ville være i strid med hensynet til proporsjonalitet. Det legges vesentlig vekt på at ugyldigheten bygger på en saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning og vurdering, og ikke på en materiell kompetansemangel, ogat hovedregelen da er at saken må behandles på nytt. Lagmannsretten viste også til hensynet til forutsigbarhet ved myndighetsutøvelsen, herunder til hensynet til arbeidsplasser, lokalsamfunn og tilliten til Norge som leverandør av olje og gass.

Lagmannsretten avsa kjennelsemed pålegg om at staten må saksbehandle søknadene om PUD-godkjenning på nytt slik at nye avgjørelser kan treffes innen seks måneder, eller innen to måneder etter rettskraftig avgjørelse om gyldigheten av beslutningene. Dommen gir samtidig føringer for hva som kreves av utredningene ved en ny behandling. 

Hva gjelder forholdet til EØS-retten og plikten til å eliminere brudd på EØS-regelverket, har det vært betydelig diskusjon om norsk forvaltning kan bygge på prinsippene i forvaltningsloven § 41, den såkalte innvirkningsvurderingen. EFTA-domstolen uttalte i sin rådgivende uttalelse at dersom "EØS-statene har unnlatt å gjennomføre den miljøkonsekvensvurderingen av et prosjekt som kreves etter EIA-direktivet, er de følgelig forpliktet til å eliminere de ulovlige konsekvensene av denne unnlatelsen, for eksempel ved å tilbakekalle eller suspendere utbyggingstillatelsen." Synspunktet innebærer tilsynelatende at ugyldighet skal inntre uten anvendelse av noen innvirkningslære.Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at feilen uansett kan ha hatt innvirkning, og at vedtakene derfor skal kjennes ugyldige også etter norsk innvirkningslære. Problemet kommer dermed ikke særlig på spissen.

Det er foreløpig ikke klart om staten vil anke dommen og kjennelsenetil Høyesterett, men det er nærliggende å anta at dette vil skje.

Klimasøksmål II - dom fra Borgarting lagmansrett

Målet: styrking av EUs strategiske autonomi innen nullutslippsteknologi og råvarer

NZIA setter mål om å øke selvforsyningsgraden av nullutslippsteknologi i EU med minst 40 % innen 2030. Begrepet «nullutslippsteknologi» omfatter blant annet teknologi for produksjon av fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft, samt teknologier knyttet til bærekraftig biogass, kjernekraft og karbonfangst og -lagring. NZIA er en viktig del av EUs grønne industriplan, som skal akselerere overgangen til en grønn økonomi gjennom oppskalering av nullutslippsindustri, samtidig som den skal styrke EUs konkurransekraft og redusere EUs avhengighet av import fra tredjeland. 

NZIA inneholder for det første regler foren mer effektiv administrativ prosess for prosjekter som krever tillatelse fra myndighetene. Forordningen oppstiller blant annet krav om at medlemsstatene må opprette ett enkelt kontaktpunkt med ansvar for å koordinere søknadsprosesser, i tillegg til at det oppstilles korte og ambisiøse saksbehandlingsfrister. De nye saksbehandlingskravene vil både direkte og indirekte kunne ha betydning for norske aktører som opererer innenfor og utenfor EU. Særlig de nye saksbehandlingsfristene for karbonlagringsprosjekter vil skape et stort press på offentlig saksbehandling som staten selv tilkjennegir at vil være umulig å følge opp ved direkte innlemmelse.

NZIA etablerer videre mekanismer for å øke innovasjon innen nullutslippsteknologier. Medlemsstatene kan – og skal dersom aktørene etterspør det – opprette «regulatoriske sandkasser» hvor nullutslippsteknologi i småskala kan testes under tilsyn og med støtte fra ansvarlige myndigheter. Noen slike «sandkasser» er allerede etablert i Norge: MET Centre på Karmøy for utprøving av flytende havvind-teknologi, Teknologisenteret Mongstad for testing av teknologier for karbonfangst og Norsk havteknologisenter ved NTNU.

NZIA oppstiller ogsåkrav til bruk av kvalitative kriterier for offentlige anskaffelser og auksjoner for fornybar energi, som skal vektes samlet mellom 15 og 30 %. Videre er økologisk bærekraft innført som et minimumskrav i konkurransene. Det skal også vektes inn en fordel for europeisk industri som bidrar til mindre importavhengighet av komponenter som EU eravhengig av å importere fra tredjeland.

NZIA skal også legge til rette for et marked for fangst og lagring av CO2 i Europa.  NZIA oppstiller et mål om årlig injeksjonskapasitet på minst 50 millioner tonn CO2 på EU-territoriuminnen 2030. For å nå dette målet pålegges olje- og gasselskaper på individuelt grunnlag å bidra til CO2-lagring. Bidragene skal fastsettes på bakgrunn av hvert enkelt selskaps andel av olje og gass produsert i EU i perioden 1. januar 2020 til 31. desember 2023. 

Ettersom Norge står i en særstilling i Europa både når det gjelder olje- og gassproduksjon og CCS, er de nye bestemmelsene svært relevante og reiser en rekke problemstillinger for Norge og norske aktører. En investeringsplikt for olje- og gasselskaper med tilbakevirkende kraft utfordrer fundamentale prinsipper i både norsk og internasjonal rett, og Norges eventuelle status som «tredjeland» vil ha betydning for hvor CO2 kan lagres for å oppfylle forordningens krav. EU har også uttalt at målet om 50 millioner tonn må oppjusteres dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen. Hvis NZIA innlemmes i norsk rett kan norske olje- og gassprodusenter bli pålagt betydelige forpliktelser. Hvis NZIA ikke innlemmes, kan det gjøre at CCS-prosjekter som innebærer CO2-lagring i Norge ikke får tilgang på økonomiske støtteordninger og dermed gjøre norsk sokkel mindre attraktiv for CCS-virksomhet.

Norges klare posisjon er at norsk kontinentalsokkel ikke er del av EØS-avtalen, noe som vil utgjøre et bakteppe ved vurdering og diskusjon av CCS-delens relevans for Norge. Dersom NZIA skal innlemmes i norsk rett vil en stor oppgave for Norge og EØS-komiteen være å bli enige om en eventuell justering av injeksjonskapasitetsmålet, forhandle en ordning for virkning på norsk sokkel, samt å avtale hvordan fordelingen av målet skal være mellom EU og EØS (i praksis Norge). 

NZIA reiser altså en rekke problemstillinger og vil kunne få stor betydning for norske aktører – uavhengig om forordningen blir del av norsk rett eller ikke. Departementet sendte forordningen på høring 26. september 2024, og fristen for høringsuttalelser gikk ut 28. oktober 2024. Per 30. oktober 2024 har det innkommet 17 høringssvar. Disse vil være av betydning når departementet nå skal vurdere hvordan NZIA eventuelt skal innlemmes i norsk rett.

NZIA: EU-forordning om nullutslippsteknologi på høring

Victoria jobber hovedsakelig med energirett. Hun har likevel interesse for og erfaring med flere rettsområder gjennom sin stilling som arbeidsgruppeleder (underviser) på Universitetet i Bergen. 

Victoria skrev sin masteroppgave om formuerett og pant med tittelen «Panthavers rettsstilling ved formuesgoder på vei inn i tingsinnbegrepspant - Fra hvilket tidspunkt vil et formuesgode på vei inn i et varelager- eller driftstilbehørspant være omfattet av pantet?»

"Storbåtsegget" er en semilukket produksjonstank med kapasitet på om lag 3 120 tonn laks. Med tette tak og vegger ned til 20 meters dybde er målet å redusere lakselus og sykdomspress, hindre rømming og samtidig legge til rette for drift i et område som, på grunn av sterk strøm, er uegnet for tradisjonelle merder.

Prosjektet er et viktig steg i Nordlaks’ satsing på teknologi og mer bærekraftig havbruk, og bidrar til lokal verdiskaping, arbeidsplasser og videreutvikling av leverandørindustrien.

Vi takker Nordlaks for tilliten og ser frem til å følge «Storbåtsegget» når anlegget settes i drift.


Vårt kjerneteam har bestått av Karl Erik Navestad og Anna Victoria Fredriksen.

Kontaktinformasjon

+47 463 17 991

avf@arntzen.no

+47 23 89 40 00

Kompetanseområder

Fornybar energi

Anna Victoria Fredriksen

Kontaktinformasjon

+47 463 17 991

avf@arntzen.no

+47 23 89 40 00

Arntzen Grette

Advokatfullmektig

Arntzen de Besche

Advokatfullmektig

Arntzen de Besche

Oppgaveskriver

Diverse advokatfirmaer

Trainee

Universitetet i Bergen

Arbeidsgruppeleder

Utdanning

Universitetet i Bergen

Master i rettsvitenskap

Aktuelt

Klimasøksmål II - dom fra Borgarting lagmansrett

NZIA: EU-forordning om nullutslippsteknologi på høring

Prosjekter

Nordlaks sin nyvinning "Storbåtsegget" er på plass i Vesterålen