Klimasøksmål II - dom fra Borgarting lagmansrett

Kort om dommen 

Fredag 14. november avsa Borgarting lagmannsrett dom og kjennelse i Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål mot staten v/ energidepartementet om mangelfull konsekvensutredning ved gitte tillatelser for utbygging og drift av tre petroleumsfelter i Nordsjøen.

Spørsmålet var som for tingretten om vedtakene om godkjenning av PUD (plan for utbygging og drift) for de tre feltene/områdene Breidablikk, Tyrving, og Yggdrasil er gyldige. Nytt siden tingrettens dom var at staten har foretatt nye vurderinger av PUD-godkjenningene etter å ha mottatt tilleggsinformasjon fra operatørene, og det staten hevdet var en tilstrekkelig konsekvensutredning av forbrenningsutslipp fra feltene. Spørsmålet som lagmannsretten tok stilling til var om departementets beslutning om å ikke omgjøre de opprinnelige PUD-vedtakene, var gyldig.

Lagmannsretten fant at både tilleggsutredningene og departementets vurderinger var mangelfulle og at det derfor foreligger saksbehandlingsfeil.Utredningene adresserte ikke de samlede forbrenningsutslipp fra norsk sokkel, de holdt ikke forbrenningsutslippene opp mot gjenværende karbonbudsjetter og det var ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av globale virkninger. Departementets vurderinger av miljøkonsekvensene var også mangelfulle. Retten trakk frem at det var uklart om vurderingene var gjort med utgangspunkt i bruttoutslipp, at det ikke var sett hen til de kumulative forbrenningsutslipp fra norsk petroleumsvirksomhet, samt at departementet ikke hadde oppfylt sin plikt til å gjøre en samlet, overordnet avveining av relevante hensyn. Lagmannsretten fant at saksbehandlingsfeilene kunne ha innvirket på vedtaket. På denne bakgrunn kjente lagmannsretten departementets beslutninger om ikke å omgjøre vedtakene om godkjennelse av PUD for de tre felteneugyldige.

Lagmannsrettens vurdering bygger blant annet på EFTA-domstolens rådgivende uttalelse om tolkningen av prosjektdirektivet (E‑18/24). EFTA-domstolen fastslo her at også forbrenningsutslipp må konsekvensutredes, selv om dette avviker fra den forståelsen som hittil har vært lagt til grunn i EU. Etter at EMD i slutten av oktober avsa sin dom i den første klimasaken (Case of Greenpeace Nordic and others V. Norway, 34068/21), gjenstår det likevel lite tvil om at forbrenningsutslipp må inngå i vurderingen etter både norsk rett, EØS-retten og EMK, og at dette kravet senest må være oppfylt ved godkjenningen av PUD.

Konsekvensene av ugyldigheten

Selv om miljøorganisasjonene fikk fullt medhold i det materielle kravet, gav ikke lagmannsretten medhold i kravet om midlertidig forføyning for å suspendere virkningen av PUD-godkjennelsene. Retten var enig i at utbygging av og utvinning fra de aktuelle feltene vil representere «vesentlig skade» og dermed oppfylle lovens vilkår om sikringsgrunn, men at suspensjon ville være i strid med hensynet til proporsjonalitet. Det legges vesentlig vekt på at ugyldigheten bygger på en saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning og vurdering, og ikke på en materiell kompetansemangel, ogat hovedregelen da er at saken må behandles på nytt. Lagmannsretten viste også til hensynet til forutsigbarhet ved myndighetsutøvelsen, herunder til hensynet til arbeidsplasser, lokalsamfunn og tilliten til Norge som leverandør av olje og gass.

Lagmannsretten avsa kjennelsemed pålegg om at staten må saksbehandle søknadene om PUD-godkjenning på nytt slik at nye avgjørelser kan treffes innen seks måneder, eller innen to måneder etter rettskraftig avgjørelse om gyldigheten av beslutningene. Dommen gir samtidig føringer for hva som kreves av utredningene ved en ny behandling. 

Forholdet til EØS-retten

Hva gjelder forholdet til EØS-retten og plikten til å eliminere brudd på EØS-regelverket, har det vært betydelig diskusjon om norsk forvaltning kan bygge på prinsippene i forvaltningsloven § 41, den såkalte innvirkningsvurderingen. EFTA-domstolen uttalte i sin rådgivende uttalelse at dersom "EØS-statene har unnlatt å gjennomføre den miljøkonsekvensvurderingen av et prosjekt som kreves etter EIA-direktivet, er de følgelig forpliktet til å eliminere de ulovlige konsekvensene av denne unnlatelsen, for eksempel ved å tilbakekalle eller suspendere utbyggingstillatelsen." Synspunktet innebærer tilsynelatende at ugyldighet skal inntre uten anvendelse av noen innvirkningslære.Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at feilen uansett kan ha hatt innvirkning, og at vedtakene derfor skal kjennes ugyldige også etter norsk innvirkningslære. Problemet kommer dermed ikke særlig på spissen.

Det er foreløpig ikke klart om staten vil anke dommen og kjennelsenetil Høyesterett, men det er nærliggende å anta at dette vil skje.