Oppslag i egen og egne barns journal omfattes av snokeforbudet i helsepersonelloven § 21 a

Kort om saken

Saken gjaldt en helsesekretær som ble sagt opp etter å ha gjort omfattende oppslag i egen og barnas journal over flere år samt oppslag i pasientjournalen til en kollega og fire andre pasienter uten tjenstlig behov. Helsesekretæren erkjente at oppslagene i egen og barnas journal var gjort uten tjenstlig behov, men mente at disse oppslagene ikke var omfattet av helsepersonelloven § 21a og at det ikke forelå brudd på den generelle taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21. Dette på bakgrunn av at hun ikke kunne bryte taushetsplikten om seg selv og at hun uansett ville ha rett på innsyn i journalene.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsrettens konkluderte med at oppslag i egen og barns journal omfattes av helsepersonelloven § 21a. Retten viste til at det ikke er tvilsomt at taushetsbelagte pasientopplysninger som definert i § 21 er beskyttet av helsepersonelloven § 21a og at det ikke er av relevans om det foreligger selvstendig brudd på § 21. Hvorvidt taushetsplikten oppheves på bakgrunn av samtykke eller innsynsrett må vurderes av øvrige regler i helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det avgjørende er at disse vurderingene skal gjøres av behandlende helsepersonell, ikke av den ansatte/pasienten selv. I denne sammenhengen viste også retten til at det ikke er relevant for vurderingen av om snokeforbudet er brutt at helsesekretæren mest sannsynlig ville fått innsyn dersom hun hadde bedt om dette på ordinær måte. Dersom helsepersonelloven § 21a ikke skulle hindre helsepersonell i å gå direkte inn i egen journal, så ville dette hule ut unntaksbestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven. I praksis ville dette innebære en ubetinget innsynsrett i egne personopplysninger for helsepersonell, i motsetning til for andre pasienter.

Lagmannsretten avviste helsesekretærens anførsel om at statsforvalterens avgjørelse i saken måtte få større betydning for arbeidsgivers valg av reaksjon etter innføring av nytt sanksjonssystem i helsepersonelloven. Retten konkluderte med at statsforvalterens vedtak ikke er normerende for arbeidsgivers valg av reaksjon og at rettstilstanden ikke er endret siden Høyesterett avsa dom i Pasientjournaldommen (HR-2021-2389-A).

I den konkrete saklighetsvurderingen fulgte flertallet opp uttalelsene i Pasientjournaldommen om at brudd på snokeforbudet er et alvorlig pliktbrudd. Rettens flertall pekte på at det var gjort et betydelig antall oppslag over flere år uten tjenstlig behov og at oppslag i kollegas journal var særlig alvorlig. Selv om det ikke ble funnet bevist med klar sannsynlighetsovervekt at oppslagene i de fire øvrige pasientjournalene var gjort uten tjenstlig behov, konkluderte lagmannsrettens flertall med at oppsigelsen var saklig og gyldig.

Til slutt vurderte også lagmannsretten adgangen til å fremme ny begjæring om fratreden for samme instans. Retten bemerket først at det ikke kan utledes alminnelige rettskraftvirkninger av en kjennelse som avgjør et krav om fratreden under sakens behandling for domstolen. Hvilke momenter som er relevante i en sak om fratreden og vekten av disse momentene kan endre seg i løpet av sakens behandling – også for samme instans. Lagmannsretten konkluderte med at det ikke forelå rettslig grunnlag for å ikke ta stilling til realiteten i den nye begjæringen om fratreden.

Hva kan vi ta med oss videre fra denne dommen?

Dommen tydeliggjør at snokeparagrafen i helsepersonelloven § 21a også omfatter oppslag i egen og barns journal. Dommen viderefører også Høyesteretts uttalelser i Pasientjournaldommen om at verken arbeidsmiljøloven eller helsepersonelloven bestemmer at reaksjoner i det ene sporet skal koordineres med eller få konsekvenser for hva som kan besluttes i det andre sporet.

Dommen klargjør også at begjæring om fratreden kan fremmes på nytt for samme instans.

Dommen er ikke rettskraftig. Les avgjørelsen her.