Dom fra EU-domstolen om rekkevidden av PSD2 ved betalingsformidling
Sakens bakgrunn
Betaal Garant er et nederlandsk selskap som tilbyr garanti- og depositumsløsninger til privatkunder og entreprenører i forbindelse med byggeprosjekter. Formålet med produktene er å sikre kontraktsmessig gjennomføring av byggeprosjektene. Ordningen innebærer i hovedtrekk at privatkunden betaler en del av kontraktssummen til Betaal Garant, som holder beløpet på konto som et depositum eller en garanti. Midlene blir stående hos Betaal Garant inntil kunden bekrefter at entreprenøren har oppfylt sine kontraktsforpliktelser. Først da utbetales beløpet til entreprenøren som oppgjør for arbeidet.
Saken springer ut av et vedtak fra DNB, som påla Betaal Garant å stanse tilbudet av depositumsproduktet. DNB mente virksomheten utgjorde konsesjonspliktig betalingstjeneste etter PSD2 artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegg I punkt 3 bokstav c («execution of credit transfers»), slik direktivet er gjennomført i nederlandsk rett.
Vedtaket ble utfordret for nederlandske domstoler og den øverste nederlandske forvaltningsdomstolen for handel og industri forela saken for EU-domstolen til prejudisiell avgjørelse den 28. januar 2025. I sitt skriftlige innlegg støttet Norge DNBs syn. Norge anførte i tillegg at garantiproduktet oppfylte vilkårene for betalingstjenesten pengeoverføring uten kontoavtale («money remittance»), jf. vedlegg I punkt 6 til PSD2.
Generaladvokaten avga sitt forslag til avgjørelse den 26. februar 2026. Generaladvokaten konkluderte med at Betaal Garants mottak og betingede videreformidling av midler ikke utgjorde en konsesjonspliktig betalingstjeneste. Det ble blant annet fremhevet at de aktuelle betalingstransaksjonene ble utført av kundenes og Betaal Garants banker, altså av betalingstjenesteytere med nødvendig konsesjon iht. PSD2, og ikke av Betaal Garant selv. Videre understreket generaladvokaten at PSD2 bare omfatter aktører som tilbyr betalingstjenester som en primær yrkes- eller forretningsaktivitet, noe som etter generaladvokatens syn ikke var tilfelle her.
Når det gjaldt Norges anførsel om at virksomheten også innebar pengeoverføring uten kontoavtale («money remittance»), uttalte generaladvokaten, kort oppsummert, at transaksjonene manglet den umiddelbare og ubetingede karakteren som kjennetegner slike overføringer.
Domstolens vurdering
EU-domstolen kom til samme resultat som generaladvokaten. Domstolen slo fast at Betaal Garants mottak og betingede videreformidling av midler ikke utgjorde en konsesjonspliktig betalingstjeneste etter PSD2. EU domstolen besvarte dermed det forelagte spørsmålet negativt
Domstolen la særlig vekt på at de aktuelle betalingstransaksjonene ble gjennomført av kundenes og entreprenørens banker, som begge var autoriserte betalingstjenesteytere. Betalingene fant sted mellom bankkonti hos disse institusjonene, og ansvaret for gjennomføringen av betalingstransaksjonene lå hos bankene, ikke hos Betaal Garant.
Videre uttalte EU-domstolen at formålet med PSD2, herunder etableringen av et velfungerende indre marked for betalingstjenester og et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse, ikke tilsa noen utvidelse av direktivets virkeområde til å omfatte produkter av den typen Betaal Garant tilbyr.
Dommens betydning
Spørsmålet om hva som utgjør konsesjonspliktig betalingsformidling etter norsk rett aktualiseres jevnlig i ulike forretningsmodeller, kanskje særlig i plattformøkonomien. Erfaringen tilsier at norske myndigheter i lignende saker har lagt til grunn en forholdsvis vid forståelse av konsesjonsplikten, noe som også illustreres av Norges skriftlige innlegg for EU-domstolen.
Dommen gir viktige avklaringer om når en virksomhet skal anses å yte betalingstjenester etter PSD2, med betydning også ved vurderingen av andre betalingstjenester enn den som var gjenstand for saken. Dommen bekrefter og tydeliggjør at betalingstjenesten må ytes som en primær yrkes- eller forretningsaktivitet for å omfattes av direktivet. Virksomheter som mottar og videreformidler penger som ledd i en annen, underliggende tjeneste – typisk i plattformøkonomien – og hvor betalingene gjennomføres av konsesjonspliktige betalingstjenesteytere (f.eks. banker), vil normalt falle utenfor direktivets virkeområde.
